Nå er det bare en liten halvtime til jeg skal reise til Tombotsoa. Da skal jeg få prøvd meg på nytt... Det er en landbruksskole, der jeg skal jobbe i lag med Petter, Olve og Helene... Vi får se hva uken bringer.
Snakkes om en uke.
søndag 24. januar 2010
fredag 22. januar 2010
Carpe Diem
Livet er rett og slett veldig bra akkurat nå. Jeg har tatt min siste pille på amøbekuren, og nå venter jeg på at energien skal komme tilbake. Men humøret det har kommet =)
Jeg har funnet ut at man kan se livet fra to sider... En kan tenke på alt det man skulle ha gjort om jeg bare hadde vært i Norge, vært frisk, hatt mulighet til... En ser så veldig lett hvor heldige alle andre er, men glemmer og glede seg over sine egne opplevelser. Derfor har jeg nå funnet ut at, jaja, snø får være snø, ski får være ski, jakt får være jakt, og kajakk får være kajakk. Nå er jeg på Madagaska, et land fullt av muligheter jeg ikke har hjemme, så da får jeg møte hver en dag med et smil, og se hva dagen bringer...
I dag har jeg så langt fått vakkert vær, god frokost, stratos og et strålende humør. Denne dagen blir god, og det skal jommen meg de neste bli også!
I går leste jeg en bok, Alkymisten av Paulo Coelho. Den er virkelig verdt å lese! Den handlet om at vi alle hadde en drøm, innerst i hjertet, men at alt for mange ikke turte og ta skritte ut i det ukjente, og følge denne drømmen. Det var virkelig en bok til ettertanke! Den oppfordret alle til å lytte til sitt eget hjerte, og våge og følge det, selv om det til tider kan være litt vanskelig.
Men jeg vil bare utfordrer alle der hjemme til å gripe dagen! Får man lyst til noe, så hopp i det! Du har ikke bestemt deg mer eller mindre neste dag om du vil eller ikke. En liten smule sunn fornuft er nok lurt og ha med i bagasjen, men det er veldig lett for at fornuften kveler alle gode ideer.
Ha en fortsatt god dag, hilsen Miriam!
Verden smiler til meg, og da kan ikke jeg gjøre noe annet en å smile til verden
=D
Jeg har funnet ut at man kan se livet fra to sider... En kan tenke på alt det man skulle ha gjort om jeg bare hadde vært i Norge, vært frisk, hatt mulighet til... En ser så veldig lett hvor heldige alle andre er, men glemmer og glede seg over sine egne opplevelser. Derfor har jeg nå funnet ut at, jaja, snø får være snø, ski får være ski, jakt får være jakt, og kajakk får være kajakk. Nå er jeg på Madagaska, et land fullt av muligheter jeg ikke har hjemme, så da får jeg møte hver en dag med et smil, og se hva dagen bringer...
I dag har jeg så langt fått vakkert vær, god frokost, stratos og et strålende humør. Denne dagen blir god, og det skal jommen meg de neste bli også!
I går leste jeg en bok, Alkymisten av Paulo Coelho. Den er virkelig verdt å lese! Den handlet om at vi alle hadde en drøm, innerst i hjertet, men at alt for mange ikke turte og ta skritte ut i det ukjente, og følge denne drømmen. Det var virkelig en bok til ettertanke! Den oppfordret alle til å lytte til sitt eget hjerte, og våge og følge det, selv om det til tider kan være litt vanskelig.
Men jeg vil bare utfordrer alle der hjemme til å gripe dagen! Får man lyst til noe, så hopp i det! Du har ikke bestemt deg mer eller mindre neste dag om du vil eller ikke. En liten smule sunn fornuft er nok lurt og ha med i bagasjen, men det er veldig lett for at fornuften kveler alle gode ideer.
Følg hjertet, og ta steget helt ut!
Ha en fortsatt god dag, hilsen Miriam!
tirsdag 19. januar 2010
Syk på papiret
Nå er jeg fortsatt i Antsirabe. Skulle egentlig ha reist tilbake til Ifanadiana for en uke siden, men jeg starta nyåret med å kjenne at noe ikke var helt som det skulle...
Så når ,resten kjørte tog til Fiarantsoa, og bada i det indiske hav, lå jeg langstrakt (og meget komfertabelt, tross alt) ut bak i en buss og ble kjørt opp og ned til Manakara, uten at jeg i ettertid kan si at jeg egentlig fikk med meg noe som helst.
Når jeg kom tilbake til Antsirabe, ble det bekreftet at jeg hadde Amøber, som er noen bakterier som gjør livet litt surere for fordøyelsessystemet.
For å være sikker på at ulumskheten skulle bli tatt knekken på, så ble jeg satt på en skikkelig hestekur, som jeg fortsatt går på. Til alle som ble litt bekymra, så føler jeg meg nå bare syk på papiret. Men å ha i seg så sterke medikamenter gjør at dagene svever litt avgårde her i regnværet.
De er litt mer løssluppen på medesiner her nede, men det er kansje ikke så rart heller når det er såppas stort utvalg av bakterier og andre greier som ikke vil deg godt her på madagaskar.
Men ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg får vært innom internett når jeg har lyst, og jeg har selskap i ettåringen som frem til i dag har gått på den samme kuren.
Beklager at det er så lenge mellom hver gang det kommer ut blogg innlegg, men afrika setter sine spor :P
Så når ,resten kjørte tog til Fiarantsoa, og bada i det indiske hav, lå jeg langstrakt (og meget komfertabelt, tross alt) ut bak i en buss og ble kjørt opp og ned til Manakara, uten at jeg i ettertid kan si at jeg egentlig fikk med meg noe som helst.
Når jeg kom tilbake til Antsirabe, ble det bekreftet at jeg hadde Amøber, som er noen bakterier som gjør livet litt surere for fordøyelsessystemet.
For å være sikker på at ulumskheten skulle bli tatt knekken på, så ble jeg satt på en skikkelig hestekur, som jeg fortsatt går på. Til alle som ble litt bekymra, så føler jeg meg nå bare syk på papiret. Men å ha i seg så sterke medikamenter gjør at dagene svever litt avgårde her i regnværet.
De er litt mer løssluppen på medesiner her nede, men det er kansje ikke så rart heller når det er såppas stort utvalg av bakterier og andre greier som ikke vil deg godt her på madagaskar.
Men ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg får vært innom internett når jeg har lyst, og jeg har selskap i ettåringen som frem til i dag har gått på den samme kuren.
Beklager at det er så lenge mellom hver gang det kommer ut blogg innlegg, men afrika setter sine spor :P
«En kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren»
Får ikke til å laste ned bilder... nettet er for svakt.. men lover jeg skal få gjort det så snart anledningen byr seg!
Jula 2009 er ei jul jeg aldri kommer til å glemme.
Vi reiste i en stor flokk på 14 stykker på det meste. Det var rart, men godt og være i en så stor gjeng med nordmenn igjen. En skjønner plutselig hvorfor det blir dannet gettoer på kloden vår. Man flytter vekk fra det kjente, men man har med seg vaner og tenkemåter fra der man kommer fra, og de er ikke lette å gi slipp på.. Jeg kan refferere til et sitat sagt av Tigeren i tegneserien Tommy og Tigeren «En kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren». Jeg tror virkelig det er noe i det.
Nå var jeg kansje den av de i følget som hadde de beste forutsettningene for å få en god jul, med skikkelig julestemning. Jeg var så heldig å få familien på besøk, vi feira jula ved havet, og noen julegaver hadde da funnet veien til Madagaskar, pluss jeg har så smått vendt meg til Madagaskar og begynnt å føle at jeg hører litt hjemme her.
En innser at det viktigste i jula er familen, og de man er glade i. Men samtidlig så utgjør rammene, omgivelsene noe eget for å skape julestemning. Joda, det er ikke ofte det er hvit jul hjemme, og havet heter ikke det samme, men det henger sammen med det samme havet som jeg har utenfor stuedøra hjemme. Men alikevell, det er ikke det samme... Det er ikke norskt...
Jeg kunne ha feiret jul på hytta på fjellet, og fått julestemning, selv om jeg hverken hadde hatt havet eller huset. Det er så rart med det... Å være norsk, å ha en norsk jul... Hva vil det egentlig si?? Jeg vet ikke om det er noe fasit...
Julemorgen gikk med på å duppe med rompa i været, mens jeg så på gule, grønne, blå, runde, flate, firkanta, prikkete, ja fisker og havdyr i alle mulig farger og fasonger.. Det er eksotisk, men det er så fjernt fra det man er vant med som liten. Og jeg tror det er jula man opplever som liten, som man alltid måler den kommende jula opp mot. Spenningen, gleden over og se det første snøflaket, advendtskalenderen som jevt og trutt teller ned til den stor dagen... Jeg blir oppspilt bare ved tanken..
Men jeg vil takke alle jeg reiste med, og si at selvom det ble en litt anderledes jul, var det en jul full av glede, kjærlighet og gode venner... Så kanskje skal man ikke være så nøye på det.. Jeg har det jo veldig bra, og får muligheten til å oppleve noe som mange mennesker ikke har muligheten til.
En dag blir jeg kanskje «voksen», og ser andre verdier i jula, som jeg ikke ser nå. Men når, eller om den dagen kommer, aner jeg ikke. Man vet aldri hva morgendagen bringer =)
Jula 2009 er ei jul jeg aldri kommer til å glemme.
Vi reiste i en stor flokk på 14 stykker på det meste. Det var rart, men godt og være i en så stor gjeng med nordmenn igjen. En skjønner plutselig hvorfor det blir dannet gettoer på kloden vår. Man flytter vekk fra det kjente, men man har med seg vaner og tenkemåter fra der man kommer fra, og de er ikke lette å gi slipp på.. Jeg kan refferere til et sitat sagt av Tigeren i tegneserien Tommy og Tigeren «En kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren». Jeg tror virkelig det er noe i det.
Nå var jeg kansje den av de i følget som hadde de beste forutsettningene for å få en god jul, med skikkelig julestemning. Jeg var så heldig å få familien på besøk, vi feira jula ved havet, og noen julegaver hadde da funnet veien til Madagaskar, pluss jeg har så smått vendt meg til Madagaskar og begynnt å føle at jeg hører litt hjemme her.
En innser at det viktigste i jula er familen, og de man er glade i. Men samtidlig så utgjør rammene, omgivelsene noe eget for å skape julestemning. Joda, det er ikke ofte det er hvit jul hjemme, og havet heter ikke det samme, men det henger sammen med det samme havet som jeg har utenfor stuedøra hjemme. Men alikevell, det er ikke det samme... Det er ikke norskt...
Jeg kunne ha feiret jul på hytta på fjellet, og fått julestemning, selv om jeg hverken hadde hatt havet eller huset. Det er så rart med det... Å være norsk, å ha en norsk jul... Hva vil det egentlig si?? Jeg vet ikke om det er noe fasit...
Julemorgen gikk med på å duppe med rompa i været, mens jeg så på gule, grønne, blå, runde, flate, firkanta, prikkete, ja fisker og havdyr i alle mulig farger og fasonger.. Det er eksotisk, men det er så fjernt fra det man er vant med som liten. Og jeg tror det er jula man opplever som liten, som man alltid måler den kommende jula opp mot. Spenningen, gleden over og se det første snøflaket, advendtskalenderen som jevt og trutt teller ned til den stor dagen... Jeg blir oppspilt bare ved tanken..
Men jeg vil takke alle jeg reiste med, og si at selvom det ble en litt anderledes jul, var det en jul full av glede, kjærlighet og gode venner... Så kanskje skal man ikke være så nøye på det.. Jeg har det jo veldig bra, og får muligheten til å oppleve noe som mange mennesker ikke har muligheten til.
En dag blir jeg kanskje «voksen», og ser andre verdier i jula, som jeg ikke ser nå. Men når, eller om den dagen kommer, aner jeg ikke. Man vet aldri hva morgendagen bringer =)
Et litt forsinka førjulesbrev til alle sammen.
Skrevet 11. Desember 2009
Her suser dagene avgårde, og nå har jeg faktisk vært her i 11 uker allerede... Kjennes ut som en evighet, men så kjennes det også ut som om jeg akkurat kom.
Nå befinner jeg og Helene oss i "regnskogen" på østkysten av Madagaskar. I Ifanadiana. Bor på et tun sammen med mange andre gassere. Det er kjempekoselig, og jeg har fått meg mange gode venner blandt de som vi arbeider og bor i lag med. Det er verken så varmt eller fuktig som jeg hadde trodd (frykta). Men brun har jeg jo blitt (på de kroppsdelene som det er tillatt og vise :p ) Jeg har opplevd veldig mye forskjellig, og er bare forundra over hvor mye bra vi får muligheten til å oppleve, og hvor arti jeg synes alt er =) En annen ting som passer meg veldig bra er at ingen holder tiden her, ikke en gang bussene, så her kan jeg bare være meg selv, for da glir jeg rett inn =)
Hver dag er jeg veldig glad og takknemlig for at jeg får være her, men noen dager så har man liksom ikke kroppen full av energi, og alt er egentlig så motsatt av hva man er vant til, slik at det hele bare blir snudd helt på hode.. Språket er en av utfordringene, og ikke min sterkeste side... Men det er veldig artig når jeg blir forstått. Ikke at jeg egentlig er i stand til å si så mye, men noe begynner da å sitte =) Så det er dager der jeg virkelig innser hvor HIMLA langt hjemmefra alt det kjente og kjære jeg er, og da kunne jeg ønske jeg bare kunne teleportert meg på besøk i Norge, og fått en god og varm klem, spist grandiosa med hvitløksdressing, og sittet i sofaen og sett en passe dårlig film=)
Nå har jeg nettopp vært på mine to første "turneer" der vi reiser og besøker de som bor langt oppi gokk inni skogen. På den første turen bodde vi ei uke i ei lita sementhytte (vil jeg kalle det), og koka mat i et eldhus på glør. Det var veldig koselig, og vi gikk mange kilometer på tur hver dag.. Det var sitsomt i varmen, men det var veldig flott og få se litt tropisk natur.. Det er ikke slik regnskog som man ser for seg etter å ha sett på tv, men litt mer åpent. Det er skikkelig (tv)regnskog her også, men den er det ikke så mye igjen av, for mesteparten er hugget og brent ned.. Men frodig, DET er det.
Det føles som man er på utstilling, når vi reiser på turnee-turene våre... Folk her er ikke vant til og se at hvitinger bor i små hus, som en vanlig gasser. Derfor sjedde det rett som det var, at folk sto og hang inn vinduet og så på oss, mens vi spiste, eller leste ei bok, eller gjorde noe annet.. Og når vi laga mat i ildhuse, hadde vi nesten ikke lys, for i alle åpninger som var, stakk det et hode inn og glana på oss.. Man blir liksom ikke helt vant til det heller.. Noen ganger kom folk bare inn og satte seg på gulvet og kikka på oss, som om vi var en TV. De prøvde ikke å snakke, bare satt å så på.. (Det sies at det er uhøffelig og være direkte, men de tar jo ikke et hint, og man må være direkte frekk (i norske øyne) før de reagerer, om man ønsker at de skal gå...) Jeg har plutselig fått mye større medlidenhet med dyr i dyrehage.. Stakkars skapninger.. Den første turen var en fin erfaring å få med seg, for vi lærte litt om hva vi burde gjøre (og ikke gjøre). Og jeg er sjeleglad for at vi er to norske som reiser sammen. Her er det ingen som snakker engelsk, så alt går på gassisk... Klarer man (mot alle odds) og gjøre seg forstått, og får avtalt noe, er det eneste sikre at det ikke kommer til å skje som avtalt...
Etter ei uke reiste vi tilbake til "basen" vår i Ifanadiana og slappa av i helga, før vi på ny reiste ut i skogen på mandagen. Den turen gikk mye bedre (klok av skade =P). Vi hadde et lite bambusgjerde rundt palmehuset vårt (skikkelig koselig og MAX eksotisk =P). Denne gangen kikka fortsatt folk, men det var hvertfall på utsiden av gjerdet (stort sett), og vi kunne gå inn i huset og få fred fra tittinga. Vi gikk også denne uka en go' del kilometer i solsteiken. Da hadde det blitt så varmt at jeg og Helene bestemte oss for å trosse krokodillefaren, og ta et bad i elva... Og vi overlevde. I ettertid viste det seg at det ikke var krokodiller der, men det var bare noe de hadde sagt for de var redde for at vi ikke kunne svømme...Men masse parasitter var det, som om det var noe bedre..(vel jeg fikk oppleve det eksotiske og være redd hver en kvist som kom flytende i elva...) Jeg fikk og prøve bambusflåte, men det ser MYE lettere ut en hva som faktisk er tilfellet!
Vi måtte faktisk nesten krangle oss til å få være med på disse turene, for den almenne oppfattningen av hvitinger her (også lederen vår!) er at hvitinger ikke kan lage mat, vaske klær, spise ris (!?!), gå på do uten vannklosett, sove i dårlige senger/på matter +++. Jeg vil påstå jeg vanligvis er meget besinnet av meg, men når de sa det under samlingen som et argument for at vi ikke burde reise, ble jeg oppriktig sint! (Et nytt land gjør mye rart med en. Jeg har blitt et (så å si) A menneske, men har \òg fått en veldig kort lunte, før jeg blir sint, så det er bra Helene er her og kan forklare det skikkelig, når jeg sitter å bare freser...)
Jeg og Helene har satt oss som mål og få fiksa litt på det hviting-bildet de har her på Madagaskar. Nå tror jeg faktisk at vi har fått fiksa på en del, men det er fortsatt mye å "rette" på av fordommer... I dag var det stab-møte der jeg og Helene fortalte om hva en vanlig nordmann egentlig bruker dagene på, (ikke har hushjelp), og så hadde vi kort om norsk landbruk, og forskjeller...
Jeg skulle gjerne ha oppdatert bloggen litt oftere, men det er ikke internett her i Ifanadiana. Så da må jeg ta en lokal buss i to timer en vei for å få den oppdatert, og det er ikke noe jeg gidder og gjøre mer en nødvendig. En gjennomsnitt gasser er 10 cm lavere en meg, og bussene er skrudd sammen der etter. Så jeg må sitte i fosterstilling, når vi kjører. Og det er ikke altid like lett når vi skal være 5 i en bredde som kansje hadde passet til fire norske personer.. Så det er viktig og være myk før man reiser til miniputtland :P De elsker dessuten og kommentere hvor feite og store vi er, så selvbilde er nok ikke helt på topp etter et halvt år her nede.. (Men samtidlig blir det veldig deilig og komme hjem igjen og ikke omgi seg med bare fyrstikker). Nå har vi begynt å lære de vi omgås mest med, at å kommentere størrelse, gjør man bare ikke til nordmenn. Men senest i dag spurte de hvor tung jeg var... og så tippa de 100 kg... så det går inn det ene øret og ut det andre... Men de gjør det jo ikke for å være ekle, men i et land der mat er en luksusvare, er det og status og være feit... Så i bunn og grunn er det kansje et kompement. Men for en med norske normer i hode, er det vanskelig å se på det på den måten.
Akkurat nå så driver vi å lager noen slags stiklinger på trærne, mens grenene ennå er på treet. Morro og drive å klatre litt, selv om de har dårlig trua på oss, disse gasserne... ”Nei dit kan ikke du klatre, greina kan jo knekke, eller du kan falle ned...” Nei sannelig... Håper jeg får tilbake den ”lange” lunta mi når jeg kommer tilbake til Norge!
Det blir rart og feire jula her på Madagaskar, men jeg gleder meg til å møte Olve og Petter, familien og de andre Hald elevene igjen. Savner norsk kald vinter, særlig når jeg vet at det er et par ferske telemark ski som står i kjelleren hjemme og venter sammen med hagla og kajakken. =) Bare det å kunne leke i snøen, og omgå folk med norske normer, skal bli veldig godt!
For å få opp julestemningen litt, har jeg og Helene og noen gassere laga pepperkaker, og hengt opp advendtstjerne (selvlaga av papir). Det er jo koselig. Adventskalender har vi også =)
Og julemusikk! Så skal vi lage lussekatter nå til helga. Blir kos! Plana videre er å feire jula på en stor vakker strand på vestkysten. Ikke så juleaktig, men jeg tror det blir bra alikevell.
Klikk her for å lese mer om hvordan vi har det på Helenes, min supre team-mate, blogg =) Og så er det noen flere bilder der =)
Her suser dagene avgårde, og nå har jeg faktisk vært her i 11 uker allerede... Kjennes ut som en evighet, men så kjennes det også ut som om jeg akkurat kom.
Nå befinner jeg og Helene oss i "regnskogen" på østkysten av Madagaskar. I Ifanadiana. Bor på et tun sammen med mange andre gassere. Det er kjempekoselig, og jeg har fått meg mange gode venner blandt de som vi arbeider og bor i lag med. Det er verken så varmt eller fuktig som jeg hadde trodd (frykta). Men brun har jeg jo blitt (på de kroppsdelene som det er tillatt og vise :p ) Jeg har opplevd veldig mye forskjellig, og er bare forundra over hvor mye bra vi får muligheten til å oppleve, og hvor arti jeg synes alt er =) En annen ting som passer meg veldig bra er at ingen holder tiden her, ikke en gang bussene, så her kan jeg bare være meg selv, for da glir jeg rett inn =)
Hver dag er jeg veldig glad og takknemlig for at jeg får være her, men noen dager så har man liksom ikke kroppen full av energi, og alt er egentlig så motsatt av hva man er vant til, slik at det hele bare blir snudd helt på hode.. Språket er en av utfordringene, og ikke min sterkeste side... Men det er veldig artig når jeg blir forstått. Ikke at jeg egentlig er i stand til å si så mye, men noe begynner da å sitte =) Så det er dager der jeg virkelig innser hvor HIMLA langt hjemmefra alt det kjente og kjære jeg er, og da kunne jeg ønske jeg bare kunne teleportert meg på besøk i Norge, og fått en god og varm klem, spist grandiosa med hvitløksdressing, og sittet i sofaen og sett en passe dårlig film=)
Nå har jeg nettopp vært på mine to første "turneer" der vi reiser og besøker de som bor langt oppi gokk inni skogen. På den første turen bodde vi ei uke i ei lita sementhytte (vil jeg kalle det), og koka mat i et eldhus på glør. Det var veldig koselig, og vi gikk mange kilometer på tur hver dag.. Det var sitsomt i varmen, men det var veldig flott og få se litt tropisk natur.. Det er ikke slik regnskog som man ser for seg etter å ha sett på tv, men litt mer åpent. Det er skikkelig (tv)regnskog her også, men den er det ikke så mye igjen av, for mesteparten er hugget og brent ned.. Men frodig, DET er det.
Det føles som man er på utstilling, når vi reiser på turnee-turene våre... Folk her er ikke vant til og se at hvitinger bor i små hus, som en vanlig gasser. Derfor sjedde det rett som det var, at folk sto og hang inn vinduet og så på oss, mens vi spiste, eller leste ei bok, eller gjorde noe annet.. Og når vi laga mat i ildhuse, hadde vi nesten ikke lys, for i alle åpninger som var, stakk det et hode inn og glana på oss.. Man blir liksom ikke helt vant til det heller.. Noen ganger kom folk bare inn og satte seg på gulvet og kikka på oss, som om vi var en TV. De prøvde ikke å snakke, bare satt å så på.. (Det sies at det er uhøffelig og være direkte, men de tar jo ikke et hint, og man må være direkte frekk (i norske øyne) før de reagerer, om man ønsker at de skal gå...) Jeg har plutselig fått mye større medlidenhet med dyr i dyrehage.. Stakkars skapninger.. Den første turen var en fin erfaring å få med seg, for vi lærte litt om hva vi burde gjøre (og ikke gjøre). Og jeg er sjeleglad for at vi er to norske som reiser sammen. Her er det ingen som snakker engelsk, så alt går på gassisk... Klarer man (mot alle odds) og gjøre seg forstått, og får avtalt noe, er det eneste sikre at det ikke kommer til å skje som avtalt...
Etter ei uke reiste vi tilbake til "basen" vår i Ifanadiana og slappa av i helga, før vi på ny reiste ut i skogen på mandagen. Den turen gikk mye bedre (klok av skade =P). Vi hadde et lite bambusgjerde rundt palmehuset vårt (skikkelig koselig og MAX eksotisk =P). Denne gangen kikka fortsatt folk, men det var hvertfall på utsiden av gjerdet (stort sett), og vi kunne gå inn i huset og få fred fra tittinga. Vi gikk også denne uka en go' del kilometer i solsteiken. Da hadde det blitt så varmt at jeg og Helene bestemte oss for å trosse krokodillefaren, og ta et bad i elva... Og vi overlevde. I ettertid viste det seg at det ikke var krokodiller der, men det var bare noe de hadde sagt for de var redde for at vi ikke kunne svømme...Men masse parasitter var det, som om det var noe bedre..(vel jeg fikk oppleve det eksotiske og være redd hver en kvist som kom flytende i elva...) Jeg fikk og prøve bambusflåte, men det ser MYE lettere ut en hva som faktisk er tilfellet!
Vi måtte faktisk nesten krangle oss til å få være med på disse turene, for den almenne oppfattningen av hvitinger her (også lederen vår!) er at hvitinger ikke kan lage mat, vaske klær, spise ris (!?!), gå på do uten vannklosett, sove i dårlige senger/på matter +++. Jeg vil påstå jeg vanligvis er meget besinnet av meg, men når de sa det under samlingen som et argument for at vi ikke burde reise, ble jeg oppriktig sint! (Et nytt land gjør mye rart med en. Jeg har blitt et (så å si) A menneske, men har \òg fått en veldig kort lunte, før jeg blir sint, så det er bra Helene er her og kan forklare det skikkelig, når jeg sitter å bare freser...)
Jeg og Helene har satt oss som mål og få fiksa litt på det hviting-bildet de har her på Madagaskar. Nå tror jeg faktisk at vi har fått fiksa på en del, men det er fortsatt mye å "rette" på av fordommer... I dag var det stab-møte der jeg og Helene fortalte om hva en vanlig nordmann egentlig bruker dagene på, (ikke har hushjelp), og så hadde vi kort om norsk landbruk, og forskjeller...
Jeg skulle gjerne ha oppdatert bloggen litt oftere, men det er ikke internett her i Ifanadiana. Så da må jeg ta en lokal buss i to timer en vei for å få den oppdatert, og det er ikke noe jeg gidder og gjøre mer en nødvendig. En gjennomsnitt gasser er 10 cm lavere en meg, og bussene er skrudd sammen der etter. Så jeg må sitte i fosterstilling, når vi kjører. Og det er ikke altid like lett når vi skal være 5 i en bredde som kansje hadde passet til fire norske personer.. Så det er viktig og være myk før man reiser til miniputtland :P De elsker dessuten og kommentere hvor feite og store vi er, så selvbilde er nok ikke helt på topp etter et halvt år her nede.. (Men samtidlig blir det veldig deilig og komme hjem igjen og ikke omgi seg med bare fyrstikker). Nå har vi begynt å lære de vi omgås mest med, at å kommentere størrelse, gjør man bare ikke til nordmenn. Men senest i dag spurte de hvor tung jeg var... og så tippa de 100 kg... så det går inn det ene øret og ut det andre... Men de gjør det jo ikke for å være ekle, men i et land der mat er en luksusvare, er det og status og være feit... Så i bunn og grunn er det kansje et kompement. Men for en med norske normer i hode, er det vanskelig å se på det på den måten.
Akkurat nå så driver vi å lager noen slags stiklinger på trærne, mens grenene ennå er på treet. Morro og drive å klatre litt, selv om de har dårlig trua på oss, disse gasserne... ”Nei dit kan ikke du klatre, greina kan jo knekke, eller du kan falle ned...” Nei sannelig... Håper jeg får tilbake den ”lange” lunta mi når jeg kommer tilbake til Norge!
Det blir rart og feire jula her på Madagaskar, men jeg gleder meg til å møte Olve og Petter, familien og de andre Hald elevene igjen. Savner norsk kald vinter, særlig når jeg vet at det er et par ferske telemark ski som står i kjelleren hjemme og venter sammen med hagla og kajakken. =) Bare det å kunne leke i snøen, og omgå folk med norske normer, skal bli veldig godt!
For å få opp julestemningen litt, har jeg og Helene og noen gassere laga pepperkaker, og hengt opp advendtstjerne (selvlaga av papir). Det er jo koselig. Adventskalender har vi også =)
Og julemusikk! Så skal vi lage lussekatter nå til helga. Blir kos! Plana videre er å feire jula på en stor vakker strand på vestkysten. Ikke så juleaktig, men jeg tror det blir bra alikevell.
Klikk her for å lese mer om hvordan vi har det på Helenes, min supre team-mate, blogg =) Og så er det noen flere bilder der =)
søndag 17. januar 2010
Skippertakenes dronning...
Jah, da har denne bloggen vert død lenge nok..
Til mitt forsvar har jeg bodd uten internett i nesten to måneder, og de få gangene vi har hatt netttilgang, har jeg enten vært sjuk, eller ikke hatt mulighet til å logge meg på...
Jeg har prestert og glemme igjen kameraet, mista mobilen (en eller annen gasser er nå en lykkelig eier av en mobil), og PC'en har gått opp i røyk... haha, det er nesten for godt til å være sant... teknologi avskyr meg... Så nå har Olve trossa faren det er med å gi meg ansvar for noe elektronisk, og lånt meg PC'en sin mens de er på reise til Morondava. Takk takk. Derfor er planen at det skal komme blogginnlegg på løpende bånd..
Status akkurat nå: Ingen ting er så ille at det ikke er godt for noe..
Jeg er litt syk, så jeg må være her i Antsirabe frem til torsdag, i stede for å reise til Ifanadiana. Trist i seg selv, men da har jeg vertfall muligheten til å være litt på internett, og legge ut blogginnlegg og sånt=)
Jeg har for øyeblikket innlosjert meg hos ettåringen på tunet, Maren, og har det veldig bra! Hun tar veldig godt vare på meg, da vi er syke med amøber sammen.
Bilder kommer når Helene kommer hit til Antsirabe.
Til mitt forsvar har jeg bodd uten internett i nesten to måneder, og de få gangene vi har hatt netttilgang, har jeg enten vært sjuk, eller ikke hatt mulighet til å logge meg på...
Jeg har prestert og glemme igjen kameraet, mista mobilen (en eller annen gasser er nå en lykkelig eier av en mobil), og PC'en har gått opp i røyk... haha, det er nesten for godt til å være sant... teknologi avskyr meg... Så nå har Olve trossa faren det er med å gi meg ansvar for noe elektronisk, og lånt meg PC'en sin mens de er på reise til Morondava. Takk takk. Derfor er planen at det skal komme blogginnlegg på løpende bånd..
Status akkurat nå: Ingen ting er så ille at det ikke er godt for noe..
Jeg er litt syk, så jeg må være her i Antsirabe frem til torsdag, i stede for å reise til Ifanadiana. Trist i seg selv, men da har jeg vertfall muligheten til å være litt på internett, og legge ut blogginnlegg og sånt=)
Jeg har for øyeblikket innlosjert meg hos ettåringen på tunet, Maren, og har det veldig bra! Hun tar veldig godt vare på meg, da vi er syke med amøber sammen.
Bilder kommer når Helene kommer hit til Antsirabe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
