"Ved seg selv kjenner man andre"

Da har enda ei uke kommet og gått. Det har vært mange sterke intrykk, mye følelser i sving, og flotte opplevelser.

Når vi hadde forkurs på Hald, lærte vi om noe av det som ventet oss. Vi hadde mye om andre kulturer, kulturforskjeller, forskjellig måter å tenke på og mye mer, men det vi kansje lærte mest om, var oss selv.

"Ved seg selv kjenner man andre."

Det er et ordtak jeg innser mer og mer at kansje virkelig er tilfellet med alle mennesker, og ikke bare de som kommer fra samme familie eller samme grend. Det er jo forståelig for de som har vokst opp med samme rammene som en selv, for de ser man tydelig hvorfor de gjør og sier som de gjør, men andre? Fra andre kulturer?? Trodde ikke det, men jeg lurer på om jeg ikke har tatt feil. (Bilde til venstre: to barn vi møtte på sykkelturen til Tritriva)

Etter at jeg nettopp hadde kommet hit til Antsirabe kvidde jeg meg virkelig til å gå ut av porten. Å se små barn i øynene når de rekker opp de små hendene sine og stotrer frem på fransk "madam?" og ser på deg med store brune øyne. Å si "Tsy misy" (jeg har ikke noe å gi deg), eller bare å overse de, det var (og er) helt forferdelig.. Får vont langt inni magen. Har mest lyst til å sette meg ned og grine... Det førte til at jeg unngikk å bevege meg utenfor området til den Norske skolen mer en nødvendig. Heldig vis var det nødvendig å gjøre det en del.
(Bilde til høyre: En gekko. Det er masser av de her på den norske skolen, og de er kjempekule!)

Jeg har tenkt veldig mye på min egen måte å tenke på andre på, og det har fått meg til å innse at ved seg selv kjenner man andre. Jeg følte ofte at noe av problemet var at det var så stor avstand mellom meg og de som jeg møtte. Vi var så forskjellige. Man følte at de var skeptiske, ikke hadde tillit, og vanskelig å snakke med, tenkte at det hele tiden lå noe bak. Men har kommet frem til at de bare gjennspeilte mine følelser og reaksjoner som jeg viste de. Så når jeg endelig turte og legge av meg de tankene, og virkelig gi de sjangsen til å vise hvem de er, har jeg fått meg en liten aha opplevelse. Jeg vil nå si at alle gassere jeg har møtt så langt kommer fra et varm, vennlig, omtenksomt, tolmodig og snillt folkeslag... Om man bare tørr å slippe de innpå, nok til at de får vist det.

Første lille (rette) innbikk i dette folkeslaget fikk jeg da jeg, Maria, Merethe, Olve og Helene bestemte oss for å tilbringe søndagen på sykkelsetet og sykle til Tritriva, som er en gammel vulkan som ligger 22 km unna den Norske skolen som vi bor på her i Antsirabe. Med en gang vi kom litt ut av byen opphørte all tigging, og vi så bare masse glede og vakker natur. Nå skal det i etterpå-klokskapens-lys sies at det var ikke selve vulkanen som var så flott, men folkene vi møtte på veien. Selv om gassissken vår er heller haltende, og fransken helt fraværende, så tok folk på veien seg tid til å prate med oss, og jeg tror jeg hilsa på alt som kunne krype og gå den dagen. Dermed brukte vi hele tre og en halv time på turen opp.

Syklene fikk vi lånt fra de norske misjonærene, og de var jo litt så som så. Det var bra det var mange sykkelrepratører som satt langs veien. Med gjevne mellomrom måtte vi fikse kjeder, dekk og gir..

(Foto til høyre: Maria får pumpet opp dekket sitt hos en av de mange sykkelrepratørene. Fotograf: Olve)

Når vi stoppa for å ta pause eller sykkelen krevde en stopp, kom det altid folk bort å ville snakke. Så sjangsen for å lære seg gassisk ligger der, vi må bar tørre og kaste oss ut i det :) Jeg, Merethe og Helene stoppa for å ta bilde, da det kom ei dame bort og spurte om ikke Merethe hadde lyst til å ta bilde av henne og den lille babyen hennes. Og før vi visste ordet av det var det plutselig blitt et grendabilde, og en halvtime hadde passert. (Foto til høyre: Alle i grenda ville være med på bilde. Merethes foto)

Gruppebilde av sykkel-trubaduren på toppen av vulkanen. (Fotograf: selvutløseren på kameraet til Olve)

Det var så utrolig mye fin natur, så en sykkeltur gjenntas gjerne. Å sykle inne i byen en kjempe deilig, for da får man muligheten til å bli kjent, og selgere og tiggere bryr seg ikke om deg.. Det er kansje å bare forskyve problemet, men i blandt så holder det.

En innsjø vi syklet forbi..Håper jeg får muligheten til å padle trekano mens jeg er her. (Fotograf: Olve)

På mandagen var vi på besøk på Tombotsoa, som er der Olve og Petter skal starte og jobbe etter språkkurset. (Jeg og Helene skal jobbe der (mest sannsynlig etter februar.) Vi fikk sett oss litt omkring, og omvist av en gasser som snakka norsk. Merkelig, men her på madagaskar tror jeg det er nesten like lett og bli forstått på norsk som på engelsk til tider. Vertfall hvis man er i områder som har blitt til i kjølevannet av misjonærer.

Vi fikk omvisning av en av lærerne. (Som faktisk snakker norsk.)

På onsdag var vi på besøk på et barnehjem, og på torsdagen var vi på besøk på en blindeskole.

Ungene er bare helt fantastiske. De på blindeskolen gjorde dypt, dypt, dypt inntrykk på meg.

Utsnitt fra dagboka mi på tordag:

" Vi fikk høre at gassere helst ”stuer bort” barn og folk med en eller annen feil.. Og barna lar seg frivilig "stue bort", for de blir så mobbet når de viser seg. Jeg skjønner ikke at mennesker kan være så slemme mot hverandre. Samtidlig så føler jeg meg ikke det snev bedre selv, som bare går rett forbi tiggerne.. "

Til tross for at samfunnet egentlig ikke vil ha noe med de å gjøre, så klarer disse flotte ungene å lære seg alt de trenger, gjennomføre vanlig skolegang, og ha håp og drømmer. (bildet til venstre:1.klasse, de lærer og lese blindeskrift, og sette sammen bokstaver til ord)

Jeg fikk så lyst til å gjøre noe for de, men jeg vet ikke helt ennå hva. Har lyst til å f.eks. ha høytlesning for de, siden det er så å si ingen ting av skjønnlitratur som er oversatt til blindeskrift. Men så oppdaget jeg at det skjennerelt er dårlig med skjønnlittratur på gassisk... Og fransk kan jeg bare ikke sette meg ned og lese, for da tror jeg ikke noen kommer til å forstå noe som helst..

Assisterende rektor viste oss rundt. Her illustrer hun hvordan skrivepapiret deres er, og hvordan man skriver blindeskrift.

Ungene må faktisk lære seg å skrive speilvendt, slik at når de snur arket, så blir det riktig når det bruker fingerene for å lese etterpå. De speilvender bokstav for bokstav, og skriver fra høyre til venstre, mens de leser fra venstre til høyre... Det skal ikke være enkelt.. Jeg er kjempeimponert over ungene.

Mange av ungene som er der, får ikke se den nermeste familien sin annet en i sommerferien, fordi de bor så langt unna at de ikke rekker og besøke det på de tre ukene de har til ferie rundt jul og påske.

Men noe vil jeg gjøre, for de barna var helt utrolige. På ettermiddagen bor de på internat, men det er vanligvis ikke noen aktiviteter som ar lagt opp til dem på ettermiddagene, med untak av at de går i kirka på søndag.

Bilde til høyre: Elever i siste året på grunnskolen. De har skrivemaskiner som det kan strive blindeskrift på, men de maskinene er kunn forbeholdt sisteårselevene.

I dag så var vi jentene + ettåringen Maren på markede, det var min første tur på det store markede... Det de ikke har der, tror jeg ikke er å få tak i på madagaskar. Og nå når jeg kunne snakke (bitte bitte litt) med selgerne, ble det hele plutselig veldig morro. Vi var på stoffmarkede for å se etter stoff til kjoler, og det var bod etter bod etter bod som solgte stoff. Helt utrolig...

På tilbaketuren prøvde vi pospos, som er den lokale taxien. Heldigvis kan man si, for rett etter at vi kom tilbake bøtta det ned i god Madagaskarstil.

Helene klar til dyst i regnværet!

Ellers så har noen av de betente myggstikkene forsvunnet (så å si) å noen nye har kommet. En skade her og en skade der (er madagaskargjengen sitt svar på KRIK klassen på Nordfjord FHS i fjor ;p ), men har det veldig bra.

Er kjempeglad i alle dere der hjemme og rundtomkring =)

De første dagene

Jeg landet på gassissk jord for to uker siden, fersk og full av forventninger, med en haug av sommerfugler i magen. Første som slo meg var at det ikke var så varmt som jeg hadde fryktet. Det var direkte behagelig temperatur. Reiste fra et grått, overskya og hustrig vær hjemme i Norge, og kom til en fin sommertemperatur (vertfall i norsk målestokk). Mer refleksjon var det ikke plass til i hode mitt, etter en så lang reise.

Reiser i lag med 7 andre studenter fra Hald Internasjonale Senter. Vi er fire på Green Network; meg, Helene, Olve og Petter. På Conect er det Maria, Merethe, Kjell og Kjetil. For en hærlig gjeng! Vi skal ha ca en måned språkkurs sammen i Antsirabe (en liten by sør for hovedstaden Antananarivo) der vi skal (prøve å) lære gassissk.

Jeg fikk kansje ikke en så god start, da jeg starta oppholdet med å sove uten myggnetting i tre døgn. Leggene mine var fulle av stikk de neste dagene. En trøst var kansje at jeg hadde fungert som en buffer for resten, for de hadde ikke fått ett eneste ett. I norge fikk vi vite at vi IKKE måtte klø på leggene, men det kan jeg fortelle alle bedre-vitere der ute at er lettere sagt enn gjort! Jeg klarte ikke å la være på natten (klødde i søvne), og fikk da som forventa betenelse i nesten samtlige stikk... Men Helene og Manga (ei veldig trivelig gassissk dame, som jobba på NMS senteret i Tana (forkortelse for Antananarivo)) hjalp meg. Bilde til venstre: Helene som sstarter på jobben med myggstikka. Under: Det snart ferdige ressultatet

Jeg skal innrømme at jeg ikke er noe bymennesket. Etter noen dager på NMS-senteret i Tana var jeg kjempesliten av bylivet. Kvidde meg fakisk litt til å gå ut på gata. Det er folk OVERALT. Og så er det jo tiggerne da. For ei som syntes Trondheim nesten er i største laget, og som ikke er vant til tiggere som er så unge (det er over to år siden første (og eneste) gangen jeg møtte på barn som er tiggere, på en skoletur til Tanzania med Øya.v.g.s.), var det ganske tøft.
Jeg slapp jo det største "førstegangs-sjokket", men selv nå, etter å ha vært her i to uker, synes jeg det er litt vanskelig å gå ut i byen pga. tiggerne. Jeg går ikke ut bare for å se på byen, men må ha en god grunn til å gå. Men da må det og sies at jeg ikke har stengt meg inne her på området til den (tidligere) norske skolen. Har opplevd så mye flott så langt her på Madagaskar.

Bildet til høyre: Kjetil i ei av gatene i Tana

Jeg var en uke på ungdomssenteret i SubNam, like utom Tana. Der stortrivdes jeg! Det var rett og slett toppers! (Fikk bare noen få myggstikk som nesten ikke klødde. Kan man få det bedre?) Vi hadde godt selskap i Daniel, som hadde vært leder for KRIK og engelsklubben ++, men i år var han der bare en kort stund, for å være med oss denne uka. Sammen med Elizoha (håper jeg staver det riktig) som var lederen i år, lærte de oss om skikk og bruk på Madagaskar. Innføring i hvordan handle og ta bussen (buss systemet på madagaskar er noe for seg selv...Bør prøves! Om ikke alt for ofte...) var noe av den praktiske opplæringen vi fikk. Senteret er kjempeflott, om folkene som bor rundt er bare helt utrolig koselige. Det var en sann glede å gå på det lokale markede, for folk var så snille og koselige, og de prøvde så godt de kunne og hjelpe oss, selv om vi ikke forsto et ord av det de sa. Blir resten av året som den uka, så har jeg et veldig veldig bra år foran meg! Folk her på øya er veldig vennlige (værtfall på landet! Lenge leve landet!)

Til høyre: Naboen sine gjess som trivdes godt på senteret.

Til venstre: Det lille huset hvor vi fra Green Network sov.

Green Network og Daniel :) Fra venstre: Olve, Petter, Daniel, Helene, meg.

Vi var på sightseeing, og var på Queen palace og så på den vakre utsikten.

Avsluttningsmiddag på ungdomssenteret i SubNam. Det var dagvakta m. kone, Pastoren m. kone og datter, Elizoha, gjengen fra Hald og Daniel. Velig koselig. Elizoha laget gassissk tradisjonsrik mat, kjempegodt! Kommer til å savne denne gjengen.

Været er et kapittel for seg selv, stort sett veldig bra, men når det regner.. Har vel ca 10 sekunder på å komme deg under tak, før du er bløt helt inn til skinnet. Nå for noen dager siden, lynte det noe helt sinnsykt... Og tordna.. Det rista faktisk i vinduet pga. trykket var så høyt av trodenskrallet... Kunna like gjerne vært et jetfly som tok av fra nabohuset.. Tordene tar ofte med seg regn... I bøttevis.. Jaja, har ikke blitt lei av det ennå. kjenner bare en barnsli glede av alt det voldsome været.

Så jeg håper på et flott opphold her på Madagaskar, med mange fine solnedganger.