Miriam på Madagaskar

Hele gjengen pâ turne-tur!

2010-03-06T02:03:00.001-08:00

"Glasset er ikke fullt før det renner over" er et ordtak de fleste kjenner til. Her pâ Madaaskar tror jeg det heter "Bilen er ikke full før den renner over".

Vi var fem norske ungdommer pluss to gassere og en sjâfør som skulle ut pâ tur. En skulle tro det kanskje var trangt nok i en bil beregnet for 6. Men neida, 4 norske ble (frivelig) stua inn pâ
hengern, og da var det plutselig plass til to til! Og jeg tror en del gassere (skal jo ikke gre alle under en kam) liker og sitte pâ med bil, uavhengig av hvilken vei de egentlig hadde tenkt seg nâr dagen starta.

Vi hadde med egne Madrasser, som vi skulle sove pâ (trodde vi), sâ det var riktig sâ behagelig og sitte bakpâ planet, (en smule varmt men). Et stykke uti fikk selskap av tre gassere til, so, syntes det var kjekt og fâ haik. Vel en fâ vel bare nyte det mens en kan, no slikt skjer jo ikke i Norge.

Dette prosjektet var helt nytt, slik at de hadde ikke noe planlagt opplegg for oss. Det ble heller ikke noe av de "vanlige" langturene. Det førte til at vi hadde veldig mye fritid, sâ vi ble ramme pâ kortspill. En annen fritidssyssel som har holdt meg i sving i det siste, er â lage et 8 - 9 meter brett volleyballnett. Og noe av den siste finpussen ble gjort i en av fritimene.

Det er merkelig og tenke pâ at noen kan leve sâ isolerte i en sâ globalisert verden. En ser det hver dag at verden "henger sammen". Men nâr man kommer sâ langt ut i skogen, sâ betyr bare resten av verden mindre og mindre. En mâ for all del ikke misforstâ meg og tolke det dit henn at de lever primitivt, for det gjør de ikke. Det er som en helt vanlig gassissk landsby, men det er liksom som om verden rundt ikke er der.

Men det var en koselig opplevelse og vere fem norske pâ tur, og spille ball med ungene pâ landsbygda pâ kvelden, bade og fortelle historier til hverandre.

Det var en fin avsluttnings-turne-tur for min sin del.

Nâ skal jeg prøve og komme meg til Mahasjanga (eller hvordan det nâ skrives) og vere med pâ seiltur med SHALOM, jeg vet ikke sâ mye om hva det gâr ut pâ ennâ, men jeg vet det er FLM og NMS sitt prosjekt, for â nâ ut til landsbyer som ingen vei gâr til. Men i første omgang er jeg stuckt her i Fiaransoa, men jeg satser pâ at nattbussen frakter meg tryklt frem, og at den rekker frem i tide til den bussen som jeg skal ta fra TANA og nordover. Vi fâr se hva morgendagen bringer.

Miljødag, turer og litt engelskundervisning

2010-03-05T23:54:00.000-08:00

Nâ de siste to ukene har hele Green Network reist ut til regnskogen og Ifanadiana igjen. Jeg har vert en smule spent pâ hvordan det ville bli â vere 4 stykker der, med tanke pâ at det kansje ikke var like mye â ta seg til som pâ Tombontsoa, men det har gâtt utrolig bra.

Pâ veien ned var vi med pâ at miljødagen ble markert pâ Madagaskari Fiaransoa. Da planta vi i unnerkant av 3000 trer. Det var en god blanding av ildsjeler og folk som ville vise seg frem og "late" som de bryr seg om miljø. Joda, det kommer jo noe godt utav det og. Men en ting gjorde oss Green Networkere en smule irriterte. Plastikken som hvert enkelt lille tre kom i kasta alle bare fra seg pâ bakken. Jeg begynte og samle poser, og etterhvert begynte noen av de lokale damene og gjøre det samme.

Jeg tenkte at kansje var jeg bare litt tidlig ut, men sâ begynte folk og spørre hva disse hvitingene skulle bruke plastikken til, siden de samla pâ den, og i tillegg ville at alle andre skulle gjøre det samme. Vi prøde og forklare at det ødelegger naturen, og folk nikka med og plukka plastikk... Desverre er det noe jeg kan si er typisk gassere.. Jatte med og late som de forstâr, men med en gang vi sâ bort tømte de kurvene med plastikk ut pâ marka igjen. Og vi gikk etter og plukka opp... Jeg synes det er et tankekors at de skal kalle det miljødag, men kaster mer søppel en noen annen dag akkurat den dagen... Tilslutt fikk vi lasta plastikken inn pâ lasteplanet pâ en lastebil, som vi tenkte kunne ta med seg plastikken tilbake og kaste... Men hvor skal de kaste det? Jeg kan ikke gi svaret, men de har noen søppelfyllinger de kunne ha brukt, men jeg tror at plastikken bare ble tuppa av lasteplanet et stykke lengre ned i veien.

Men søppel er et problem som er lett synlig her pâ Madagaskar. Folk har noen utrolige dârlige vaner med â bare kaste fra seg søppelet der de stâr. Men hvis man begynner og se etter sâ er det jo ikke noen søppelkasser noen steder, og de fâ som er renner jo over av søppel. Det er et stort problem, som er lett og ta tak i her pâ Madagaskar. Men akkurat nâ er det vel andre ting som stâr i hodet pâ politikkerne. Urolighetene pâ Madagaskar er fortsatt ganske store i noen av byene, men har troen pâ at det skal løse seg igjen før eller siden.

Bare etter et døgn i Ifanadiana, reiste guttene ut pâ turne til Ambohimisafi. Samme plassen som jeg og Helene var første gangen. I mellomtiden var jeg og Helene pâ tunet og jobba med Dadah. Veldig koselig =)

Pâ tirsdagen hadde vi engelskundervisning pâ skolen. Det er veldig givende, men opplegget er merkelig. For jeg tror at engelsktimene vâre er noe som egentlig ikke er med pâ timeplanen.
Vel i seg selv, sâ er jo ikke det sâ rart, siden det er mangel pâ engelsklerere. (Dette tastaturet mangler noen norske bokstaver, sâ beklager norsken :P) Men av en eller annen grunn sâ gâr engelsktimene pâ tvers av friminutt og andre timer, sâ jeg og Helene mistenker at det kan skylles at vi er Vasaher, og at de gjør det de tror vi setter mest pris pâ.

Sist Helene hadde undervisning opplevde hun at noen av elevene var for blyge til at de turte og snakke, sâ denne gangen hadde vi forberett oss med â ta med en volleyball i timen. Ungene blir rett og slett en smule ville nâr de fâr se en ball. Sâ det vi gjorde var â kaste ball, og alle ville jo kaste, men nâr de fikk ballen sâ mâtte de presentere seg pâ engelsk, og spørre noen andre om hva de het. Det ble en suksessmed den minste klassen, men med den største klassen ble det rene texas... 40 elever som gâr helt bananas innpâ et klasserom, gâr jo ikke ubemerka henn... Men men, bâde jeg og Helene ble en erfaring rikere. Det minna litt om den ene scenen i Istid 1, nâr mammutet Malfred holder vannmelonen, og de fuglene som driver og skal overleve i isen i 10 000 âr pâ tre melloner(?!?) gâr helt amokk...
Sâ der mâtte vi bare gi opp â leke med ball, men det myka opp stemninga, og før vi viste ordet av det hadde vi fâtt alle elevene til og kommeopp en og en og si en hobby de likte. Flotte greier!

Sâ pâ fredag kom søstra til Olve pa besøk, Ellinor. Veldig trivelig og sporty gjort! Hun skal vere i lag med oss i en mâned, frem til starten av april.

Oppholdet begynner og nerme seg slutten, men jeg hâper jeg har ,ange flotte opplevelser igjenn ennâ.

Tombontsoa

2010-02-19T04:26:00.000-08:00

Da har jeg vært ca tre uker på Tombontsoa.
Det er en landbruksskole her ved Antsirabe. Vi har nå vært der alle fire Green Networkerne. Det har vert kjempetrivelig og det har vært godt og være samla alle fire igjen.

Vi har jobba litt på verkstedet, og litt på lillefarmen. Lillefarmen er en liten farm som Tombontsoa har der de lærer opp elevene til å drive en tradisjonell gård på gassisk vis. Det har vært spennende og vært med elevene og sett på hvordan ting blir gjort... og tungt.

Alt foregår for hand. Når man tenker på det, så er det kansje ikke så rart siden de har tilgang på mye arbeidskraft, men lite resurser. For å gjøre det litt enklere har skolen nå gravd opp (for hånd) et lite jorde nermere lillefarmen, så det ikke skal bli så lang for elevene og hente fôr.

De hadde leid inn folk til å grave opp jorden. Men så gjensto resten av arbeidet til oss elevene. Først gravde vi opp kompost på en henger som vi kjørte ut på gjorde, for så å grave ut igjen fra hengeren, og prøve og spre det gjevnt rundt hengeren. Tungt og møkkete arbeid, men det måtte jo til. Å så gikk de med kurver med frø, og spredde for hånd, mens noen av oss prøvde og jage vekk hønene så de ikke skulle spise opp frøene før vi hadde fått "harva" de ned i jorda.

Harvinga gikk forseg slik at vi var en 8 stykker som gikk i bredden med en høygaffel (er kansje ikke høygaffel det heter, men det minna om det vertfall) og vendte jorda over frøene. Det var og en smule tungt, men det gikk overraskende fort... Jeg gikk sammen med en trivelig fyr, og sammen så tok vi kansje en fire meter brett stykke og "gravde" oss fremover på. Og det var nok ikke min fortjeneste at det gikk så fort, for det var ikke akkurat fordelt 50 : 50 mellom oss. Han tok ca tre meter i bredden og jeg tok en. Men resultatet til slutt ble da riktig så flott. Så snart håper jeg det spirer og gror der.

Vi har og jobbet pâ mølla. Jobba med luftekanalene. En skikkelig møkka jobb uten sidestykket, men det gikk da =) Vi jobba oppâ loftet oger der de lafer kraftfôr = MYE ROTTER! Det var jo forsâvidt greit det, for de holdt seg unna sâ lenge det var arbeidere der...

Men alle byggene pâ Tombontsoa er innbrudsikre = gitter forrqn alle vinduer og âpninger, og dørene er ettertrykkelig lâst. Men det betyr og qt det er utbruddsikkert, noe jeg og Helene fikk erfare... Vi hadde jobba lenge og vel, og vi nerma oss egentlig slutten pâ hele prosjektet, og det fikk oss til og glemme tiden og prøve â bli ferdig i tide, sâ vi slapp og dra tilbake neste dag... Mølla stenger kl 5 og fem over halv fem sâ fant jeg og Helene ut at vi ikke kom til â rekke det alikevell, sâ vi pakket sammen sakene og klatra ned av loftet da vi sâ at vi var de eneeste menneskene i det store bygget... Kunne ha sagt at vi var alene, men det blir feil og si siden vi iløpet av den neste timen sâ over 100 rotter... Store rotter...

For â gjøre det litt sikrere er det bqre en pâ skolen som har nøkkelen til Mølla... Og han var reist hjem.. Jeg og helene gikk litt runt først for â se etter et ulokka vindu, eller en dør med lâs pâ innsiden, men uten hell... Men jeg skal innrømme at jeg egentlig hadde det veldig morsomt da man plutselig hadde muligheten til â utforske et helt bygg. Jeg klatret opp og ned stiger og stilasjer, og sâ meg rundt etter âpninger der man kunne gâ ut. Nâ skal det sies at jeg fant to smâ vinduer jeg tror jeg skulle klart og lirka meg ut av, men problemet var at det var 11 meter ned pâ den andre siden... Sâ det rømningsforsøket ble skrinlagt.

Nâ bekymra det meg litt at hvis det begynte â brenne hadde vi ingen rømningsmuligheter, men vi lokaliserte en dør som var sâpass slingrete i hengslene, at sto det om liv og død, sâ skulle vi ha klart og kommet oss ut. Men vi kunne nesten ikke sparke ut døra bare fordi vi ikke hadde gâtt ut i tide. Sâ det endte med at vi ringte Petter og Olve, og fikk de til â finne nøkkel-mannen. ALLE pâ hele skolen visste daen der pâ hva som hadde skjedd, og vi fikk høre det en god stund etterpâ... Men det hadde vi kansje bare godt av... Har ikke vert sene siden.

Klar til ny dyst

2010-01-24T06:22:00.000-08:00

Nå er det bare en liten halvtime til jeg skal reise til Tombotsoa. Da skal jeg få prøvd meg på nytt... Det er en landbruksskole, der jeg skal jobbe i lag med Petter, Olve og Helene... Vi får se hva uken bringer.

Snakkes om en uke.

Carpe Diem

2010-01-22T01:01:00.000-08:00

Livet er rett og slett veldig bra akkurat nå. Jeg har tatt min siste pille på amøbekuren, og nå venter jeg på at energien skal komme tilbake. Men humøret det har kommet =)

Verden smiler til meg, og da kan ikke jeg gjøre noe annet en å smile til verden
=D

Jeg har funnet ut at man kan se livet fra to sider... En kan tenke på alt det man skulle ha gjort om jeg bare hadde vært i Norge, vært frisk, hatt mulighet til... En ser så veldig lett hvor heldige alle andre er, men glemmer og glede seg over sine egne opplevelser. Derfor har jeg nå funnet ut at, jaja, snø får være snø, ski får være ski, jakt får være jakt, og kajakk får være kajakk. Nå er jeg på Madagaska, et land fullt av muligheter jeg ikke har hjemme, så da får jeg møte hver en dag med et smil, og se hva dagen bringer...

I dag har jeg så langt fått vakkert vær, god frokost, stratos og et strålende humør. Denne dagen blir god, og det skal jommen meg de neste bli også!

I går leste jeg en bok, Alkymisten av Paulo Coelho. Den er virkelig verdt å lese! Den handlet om at vi alle hadde en drøm, innerst i hjertet, men at alt for mange ikke turte og ta skritte ut i det ukjente, og følge denne drømmen. Det var virkelig en bok til ettertanke! Den oppfordret alle til å lytte til sitt eget hjerte, og våge og følge det, selv om det til tider kan være litt vanskelig.

Men jeg vil bare utfordrer alle der hjemme til å gripe dagen! Får man lyst til noe, så hopp i det! Du har ikke bestemt deg mer eller mindre neste dag om du vil eller ikke. En liten smule sunn fornuft er nok lurt og ha med i bagasjen, men det er veldig lett for at fornuften kveler alle gode ideer.

Følg hjertet, og ta steget helt ut!

Ha en fortsatt god dag, hilsen Miriam!

Syk på papiret

2010-01-19T11:59:00.000-08:00

Nå er jeg fortsatt i Antsirabe. Skulle egentlig ha reist tilbake til Ifanadiana for en uke siden, men jeg starta nyåret med å kjenne at noe ikke var helt som det skulle...
Så når ,resten kjørte tog til Fiarantsoa, og bada i det indiske hav, lå jeg langstrakt (og meget komfertabelt, tross alt) ut bak i en buss og ble kjørt opp og ned til Manakara, uten at jeg i ettertid kan si at jeg egentlig fikk med meg noe som helst.

Når jeg kom tilbake til Antsirabe, ble det bekreftet at jeg hadde Amøber, som er noen bakterier som gjør livet litt surere for fordøyelsessystemet.

For å være sikker på at ulumskheten skulle bli tatt knekken på, så ble jeg satt på en skikkelig hestekur, som jeg fortsatt går på. Til alle som ble litt bekymra, så føler jeg meg nå bare syk på papiret. Men å ha i seg så sterke medikamenter gjør at dagene svever litt avgårde her i regnværet.

De er litt mer løssluppen på medesiner her nede, men det er kansje ikke så rart heller når det er såppas stort utvalg av bakterier og andre greier som ikke vil deg godt her på madagaskar.

Men ikke så ille at det ikke er godt for noe. Jeg får vært innom internett når jeg har lyst, og jeg har selskap i ettåringen som frem til i dag har gått på den samme kuren.

Beklager at det er så lenge mellom hver gang det kommer ut blogg innlegg, men afrika setter sine spor :P

«En kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren»

2010-01-19T11:57:00.001-08:00

Får ikke til å laste ned bilder... nettet er for svakt.. men lover jeg skal få gjort det så snart anledningen byr seg!

Jula 2009 er ei jul jeg aldri kommer til å glemme.

Vi reiste i en stor flokk på 14 stykker på det meste. Det var rart, men godt og være i en så stor gjeng med nordmenn igjen. En skjønner plutselig hvorfor det blir dannet gettoer på kloden vår. Man flytter vekk fra det kjente, men man har med seg vaner og tenkemåter fra der man kommer fra, og de er ikke lette å gi slipp på.. Jeg kan refferere til et sitat sagt av Tigeren i tegneserien Tommy og Tigeren «En kan ta tigeren ut av jungelen, men ikke jungelen ut av tigeren». Jeg tror virkelig det er noe i det.

Nå var jeg kansje den av de i følget som hadde de beste forutsettningene for å få en god jul, med skikkelig julestemning. Jeg var så heldig å få familien på besøk, vi feira jula ved havet, og noen julegaver hadde da funnet veien til Madagaskar, pluss jeg har så smått vendt meg til Madagaskar og begynnt å føle at jeg hører litt hjemme her.

En innser at det viktigste i jula er familen, og de man er glade i. Men samtidlig så utgjør rammene, omgivelsene noe eget for å skape julestemning. Joda, det er ikke ofte det er hvit jul hjemme, og havet heter ikke det samme, men det henger sammen med det samme havet som jeg har utenfor stuedøra hjemme. Men alikevell, det er ikke det samme... Det er ikke norskt...

Jeg kunne ha feiret jul på hytta på fjellet, og fått julestemning, selv om jeg hverken hadde hatt havet eller huset. Det er så rart med det... Å være norsk, å ha en norsk jul... Hva vil det egentlig si?? Jeg vet ikke om det er noe fasit...

Julemorgen gikk med på å duppe med rompa i været, mens jeg så på gule, grønne, blå, runde, flate, firkanta, prikkete, ja fisker og havdyr i alle mulig farger og fasonger.. Det er eksotisk, men det er så fjernt fra det man er vant med som liten. Og jeg tror det er jula man opplever som liten, som man alltid måler den kommende jula opp mot. Spenningen, gleden over og se det første snøflaket, advendtskalenderen som jevt og trutt teller ned til den stor dagen... Jeg blir oppspilt bare ved tanken..

Men jeg vil takke alle jeg reiste med, og si at selvom det ble en litt anderledes jul, var det en jul full av glede, kjærlighet og gode venner... Så kanskje skal man ikke være så nøye på det.. Jeg har det jo veldig bra, og får muligheten til å oppleve noe som mange mennesker ikke har muligheten til.

En dag blir jeg kanskje «voksen», og ser andre verdier i jula, som jeg ikke ser nå. Men når, eller om den dagen kommer, aner jeg ikke. Man vet aldri hva morgendagen bringer =)

Et litt forsinka førjulesbrev til alle sammen.

2010-01-19T11:24:00.000-08:00

Skrevet 11. Desember 2009

Her suser dagene avgårde, og nå har jeg faktisk vært her i 11 uker allerede... Kjennes ut som en evighet, men så kjennes det også ut som om jeg akkurat kom.

Nå befinner jeg og Helene oss i "regnskogen" på østkysten av Madagaskar. I Ifanadiana. Bor på et tun sammen med mange andre gassere. Det er kjempekoselig, og jeg har fått meg mange gode venner blandt de som vi arbeider og bor i lag med. Det er verken så varmt eller fuktig som jeg hadde trodd (frykta). Men brun har jeg jo blitt (på de kroppsdelene som det er tillatt og vise :p ) Jeg har opplevd veldig mye forskjellig, og er bare forundra over hvor mye bra vi får muligheten til å oppleve, og hvor arti jeg synes alt er =) En annen ting som passer meg veldig bra er at ingen holder tiden her, ikke en gang bussene, så her kan jeg bare være meg selv, for da glir jeg rett inn =)

Hver dag er jeg veldig glad og takknemlig for at jeg får være her, men noen dager så har man liksom ikke kroppen full av energi, og alt er egentlig så motsatt av hva man er vant til, slik at det hele bare blir snudd helt på hode.. Språket er en av utfordringene, og ikke min sterkeste side... Men det er veldig artig når jeg blir forstått. Ikke at jeg egentlig er i stand til å si så mye, men noe begynner da å sitte =) Så det er dager der jeg virkelig innser hvor HIMLA langt hjemmefra alt det kjente og kjære jeg er, og da kunne jeg ønske jeg bare kunne teleportert meg på besøk i Norge, og fått en god og varm klem, spist grandiosa med hvitløksdressing, og sittet i sofaen og sett en passe dårlig film=)

Nå har jeg nettopp vært på mine to første "turneer" der vi reiser og besøker de som bor langt oppi gokk inni skogen. På den første turen bodde vi ei uke i ei lita sementhytte (vil jeg kalle det), og koka mat i et eldhus på glør. Det var veldig koselig, og vi gikk mange kilometer på tur hver dag.. Det var sitsomt i varmen, men det var veldig flott og få se litt tropisk natur.. Det er ikke slik regnskog som man ser for seg etter å ha sett på tv, men litt mer åpent. Det er skikkelig (tv)regnskog her også, men den er det ikke så mye igjen av, for mesteparten er hugget og brent ned.. Men frodig, DET er det.

Det føles som man er på utstilling, når vi reiser på turnee-turene våre... Folk her er ikke vant til og se at hvitinger bor i små hus, som en vanlig gasser. Derfor sjedde det rett som det var, at folk sto og hang inn vinduet og så på oss, mens vi spiste, eller leste ei bok, eller gjorde noe annet.. Og når vi laga mat i ildhuse, hadde vi nesten ikke lys, for i alle åpninger som var, stakk det et hode inn og glana på oss.. Man blir liksom ikke helt vant til det heller.. Noen ganger kom folk bare inn og satte seg på gulvet og kikka på oss, som om vi var en TV. De prøvde ikke å snakke, bare satt å så på.. (Det sies at det er uhøffelig og være direkte, men de tar jo ikke et hint, og man må være direkte frekk (i norske øyne) før de reagerer, om man ønsker at de skal gå...) Jeg har plutselig fått mye større medlidenhet med dyr i dyrehage.. Stakkars skapninger.. Den første turen var en fin erfaring å få med seg, for vi lærte litt om hva vi burde gjøre (og ikke gjøre). Og jeg er sjeleglad for at vi er to norske som reiser sammen. Her er det ingen som snakker engelsk, så alt går på gassisk... Klarer man (mot alle odds) og gjøre seg forstått, og får avtalt noe, er det eneste sikre at det ikke kommer til å skje som avtalt...

Etter ei uke reiste vi tilbake til "basen" vår i Ifanadiana og slappa av i helga, før vi på ny reiste ut i skogen på mandagen. Den turen gikk mye bedre (klok av skade =P). Vi hadde et lite bambusgjerde rundt palmehuset vårt (skikkelig koselig og MAX eksotisk =P). Denne gangen kikka fortsatt folk, men det var hvertfall på utsiden av gjerdet (stort sett), og vi kunne gå inn i huset og få fred fra tittinga. Vi gikk også denne uka en go' del kilometer i solsteiken. Da hadde det blitt så varmt at jeg og Helene bestemte oss for å trosse krokodillefaren, og ta et bad i elva... Og vi overlevde. I ettertid viste det seg at det ikke var krokodiller der, men det var bare noe de hadde sagt for de var redde for at vi ikke kunne svømme...Men masse parasitter var det, som om det var noe bedre..(vel jeg fikk oppleve det eksotiske og være redd hver en kvist som kom flytende i elva...) Jeg fikk og prøve bambusflåte, men det ser MYE lettere ut en hva som faktisk er tilfellet!

Vi måtte faktisk nesten krangle oss til å få være med på disse turene, for den almenne oppfattningen av hvitinger her (også lederen vår!) er at hvitinger ikke kan lage mat, vaske klær, spise ris (!?!), gå på do uten vannklosett, sove i dårlige senger/på matter +++. Jeg vil påstå jeg vanligvis er meget besinnet av meg, men når de sa det under samlingen som et argument for at vi ikke burde reise, ble jeg oppriktig sint! (Et nytt land gjør mye rart med en. Jeg har blitt et (så å si) A menneske, men har \òg fått en veldig kort lunte, før jeg blir sint, så det er bra Helene er her og kan forklare det skikkelig, når jeg sitter å bare freser...)

Jeg og Helene har satt oss som mål og få fiksa litt på det hviting-bildet de har her på Madagaskar. Nå tror jeg faktisk at vi har fått fiksa på en del, men det er fortsatt mye å "rette" på av fordommer... I dag var det stab-møte der jeg og Helene fortalte om hva en vanlig nordmann egentlig bruker dagene på, (ikke har hushjelp), og så hadde vi kort om norsk landbruk, og forskjeller...

Jeg skulle gjerne ha oppdatert bloggen litt oftere, men det er ikke internett her i Ifanadiana. Så da må jeg ta en lokal buss i to timer en vei for å få den oppdatert, og det er ikke noe jeg gidder og gjøre mer en nødvendig. En gjennomsnitt gasser er 10 cm lavere en meg, og bussene er skrudd sammen der etter. Så jeg må sitte i fosterstilling, når vi kjører. Og det er ikke altid like lett når vi skal være 5 i en bredde som kansje hadde passet til fire norske personer.. Så det er viktig og være myk før man reiser til miniputtland :P De elsker dessuten og kommentere hvor feite og store vi er, så selvbilde er nok ikke helt på topp etter et halvt år her nede.. (Men samtidlig blir det veldig deilig og komme hjem igjen og ikke omgi seg med bare fyrstikker). Nå har vi begynt å lære de vi omgås mest med, at å kommentere størrelse, gjør man bare ikke til nordmenn. Men senest i dag spurte de hvor tung jeg var... og så tippa de 100 kg... så det går inn det ene øret og ut det andre... Men de gjør det jo ikke for å være ekle, men i et land der mat er en luksusvare, er det og status og være feit... Så i bunn og grunn er det kansje et kompement. Men for en med norske normer i hode, er det vanskelig å se på det på den måten.

Akkurat nå så driver vi å lager noen slags stiklinger på trærne, mens grenene ennå er på treet. Morro og drive å klatre litt, selv om de har dårlig trua på oss, disse gasserne... ”Nei dit kan ikke du klatre, greina kan jo knekke, eller du kan falle ned...” Nei sannelig... Håper jeg får tilbake den ”lange” lunta mi når jeg kommer tilbake til Norge!
Det blir rart og feire jula her på Madagaskar, men jeg gleder meg til å møte Olve og Petter, familien og de andre Hald elevene igjen. Savner norsk kald vinter, særlig når jeg vet at det er et par ferske telemark ski som står i kjelleren hjemme og venter sammen med hagla og kajakken. =) Bare det å kunne leke i snøen, og omgå folk med norske normer, skal bli veldig godt!

For å få opp julestemningen litt, har jeg og Helene og noen gassere laga pepperkaker, og hengt opp advendtstjerne (selvlaga av papir). Det er jo koselig. Adventskalender har vi også =)
Og julemusikk! Så skal vi lage lussekatter nå til helga. Blir kos! Plana videre er å feire jula på en stor vakker strand på vestkysten. Ikke så juleaktig, men jeg tror det blir bra alikevell.

Klikk her for å lese mer om hvordan vi har det på Helenes, min supre team-mate, blogg =) Og så er det noen flere bilder der =)

Skippertakenes dronning...

2010-01-17T02:11:00.001-08:00

Jah, da har denne bloggen vert død lenge nok..
Til mitt forsvar har jeg bodd uten internett i nesten to måneder, og de få gangene vi har hatt netttilgang, har jeg enten vært sjuk, eller ikke hatt mulighet til å logge meg på...

Jeg har prestert og glemme igjen kameraet, mista mobilen (en eller annen gasser er nå en lykkelig eier av en mobil), og PC'en har gått opp i røyk... haha, det er nesten for godt til å være sant... teknologi avskyr meg... Så nå har Olve trossa faren det er med å gi meg ansvar for noe elektronisk, og lånt meg PC'en sin mens de er på reise til Morondava. Takk takk. Derfor er planen at det skal komme blogginnlegg på løpende bånd..

Status akkurat nå: Ingen ting er så ille at det ikke er godt for noe..
Jeg er litt syk, så jeg må være her i Antsirabe frem til torsdag, i stede for å reise til Ifanadiana. Trist i seg selv, men da har jeg vertfall muligheten til å være litt på internett, og legge ut blogginnlegg og sånt=)
Jeg har for øyeblikket innlosjert meg hos ettåringen på tunet, Maren, og har det veldig bra! Hun tar veldig godt vare på meg, da vi er syke med amøber sammen.
Bilder kommer når Helene kommer hit til Antsirabe.

"Ved seg selv kjenner man andre"

2009-10-24T13:34:00.001-07:00

Da har enda ei uke kommet og gått. Det har vært mange sterke intrykk, mye følelser i sving, og flotte opplevelser.

Når vi hadde forkurs på Hald, lærte vi om noe av det som ventet oss. Vi hadde mye om andre kulturer, kulturforskjeller, forskjellig måter å tenke på og mye mer, men det vi kansje lærte mest om, var oss selv.

"Ved seg selv kjenner man andre."

Det er et ordtak jeg innser mer og mer at kansje virkelig er tilfellet med alle mennesker, og ikke bare de som kommer fra samme familie eller samme grend. Det er jo forståelig for de som har vokst opp med samme rammene som en selv, for de ser man tydelig hvorfor de gjør og sier som de gjør, men andre? Fra andre kulturer?? Trodde ikke det, men jeg lurer på om jeg ikke har tatt feil. (Bilde til venstre: to barn vi møtte på sykkelturen til Tritriva)

Etter at jeg nettopp hadde kommet hit til Antsirabe kvidde jeg meg virkelig til å gå ut av porten. Å se små barn i øynene når de rekker opp de små hendene sine og stotrer frem på fransk "madam?" og ser på deg med store brune øyne. Å si "Tsy misy" (jeg har ikke noe å gi deg), eller bare å overse de, det var (og er) helt forferdelig.. Får vont langt inni magen. Har mest lyst til å sette meg ned og grine... Det førte til at jeg unngikk å bevege meg utenfor området til den Norske skolen mer en nødvendig. Heldig vis var det nødvendig å gjøre det en del.
(Bilde til høyre: En gekko. Det er masser av de her på den norske skolen, og de er kjempekule!)

Jeg har tenkt veldig mye på min egen måte å tenke på andre på, og det har fått meg til å innse at ved seg selv kjenner man andre. Jeg følte ofte at noe av problemet var at det var så stor avstand mellom meg og de som jeg møtte. Vi var så forskjellige. Man følte at de var skeptiske, ikke hadde tillit, og vanskelig å snakke med, tenkte at det hele tiden lå noe bak. Men har kommet frem til at de bare gjennspeilte mine følelser og reaksjoner som jeg viste de. Så når jeg endelig turte og legge av meg de tankene, og virkelig gi de sjangsen til å vise hvem de er, har jeg fått meg en liten aha opplevelse. Jeg vil nå si at alle gassere jeg har møtt så langt kommer fra et varm, vennlig, omtenksomt, tolmodig og snillt folkeslag... Om man bare tørr å slippe de innpå, nok til at de får vist det.

Første lille (rette) innbikk i dette folkeslaget fikk jeg da jeg, Maria, Merethe, Olve og Helene bestemte oss for å tilbringe søndagen på sykkelsetet og sykle til Tritriva, som er en gammel vulkan som ligger 22 km unna den Norske skolen som vi bor på her i Antsirabe. Med en gang vi kom litt ut av byen opphørte all tigging, og vi så bare masse glede og vakker natur. Nå skal det i etterpå-klokskapens-lys sies at det var ikke selve vulkanen som var så flott, men folkene vi møtte på veien. Selv om gassissken vår er heller haltende, og fransken helt fraværende, så tok folk på veien seg tid til å prate med oss, og jeg tror jeg hilsa på alt som kunne krype og gå den dagen. Dermed brukte vi hele tre og en halv time på turen opp.

Syklene fikk vi lånt fra de norske misjonærene, og de var jo litt så som så. Det var bra det var mange sykkelrepratører som satt langs veien. Med gjevne mellomrom måtte vi fikse kjeder, dekk og gir..

(Foto til høyre: Maria får pumpet opp dekket sitt hos en av de mange sykkelrepratørene. Fotograf: Olve)

Når vi stoppa for å ta pause eller sykkelen krevde en stopp, kom det altid folk bort å ville snakke. Så sjangsen for å lære seg gassisk ligger der, vi må bar tørre og kaste oss ut i det :) Jeg, Merethe og Helene stoppa for å ta bilde, da det kom ei dame bort og spurte om ikke Merethe hadde lyst til å ta bilde av henne og den lille babyen hennes. Og før vi visste ordet av det var det plutselig blitt et grendabilde, og en halvtime hadde passert. (Foto til høyre: Alle i grenda ville være med på bilde. Merethes foto)

Gruppebilde av sykkel-trubaduren på toppen av vulkanen. (Fotograf: selvutløseren på kameraet til Olve)

Det var så utrolig mye fin natur, så en sykkeltur gjenntas gjerne. Å sykle inne i byen en kjempe deilig, for da får man muligheten til å bli kjent, og selgere og tiggere bryr seg ikke om deg.. Det er kansje å bare forskyve problemet, men i blandt så holder det.

En innsjø vi syklet forbi..Håper jeg får muligheten til å padle trekano mens jeg er her. (Fotograf: Olve)

På mandagen var vi på besøk på Tombotsoa, som er der Olve og Petter skal starte og jobbe etter språkkurset. (Jeg og Helene skal jobbe der (mest sannsynlig etter februar.) Vi fikk sett oss litt omkring, og omvist av en gasser som snakka norsk. Merkelig, men her på madagaskar tror jeg det er nesten like lett og bli forstått på norsk som på engelsk til tider. Vertfall hvis man er i områder som har blitt til i kjølevannet av misjonærer.

Vi fikk omvisning av en av lærerne. (Som faktisk snakker norsk.)

På onsdag var vi på besøk på et barnehjem, og på torsdagen var vi på besøk på en blindeskole.

Ungene er bare helt fantastiske. De på blindeskolen gjorde dypt, dypt, dypt inntrykk på meg.

Utsnitt fra dagboka mi på tordag:

" Vi fikk høre at gassere helst ”stuer bort” barn og folk med en eller annen feil.. Og barna lar seg frivilig "stue bort", for de blir så mobbet når de viser seg. Jeg skjønner ikke at mennesker kan være så slemme mot hverandre. Samtidlig så føler jeg meg ikke det snev bedre selv, som bare går rett forbi tiggerne.. "

Til tross for at samfunnet egentlig ikke vil ha noe med de å gjøre, så klarer disse flotte ungene å lære seg alt de trenger, gjennomføre vanlig skolegang, og ha håp og drømmer. (bildet til venstre:1.klasse, de lærer og lese blindeskrift, og sette sammen bokstaver til ord)

Jeg fikk så lyst til å gjøre noe for de, men jeg vet ikke helt ennå hva. Har lyst til å f.eks. ha høytlesning for de, siden det er så å si ingen ting av skjønnlitratur som er oversatt til blindeskrift. Men så oppdaget jeg at det skjennerelt er dårlig med skjønnlittratur på gassisk... Og fransk kan jeg bare ikke sette meg ned og lese, for da tror jeg ikke noen kommer til å forstå noe som helst..

Assisterende rektor viste oss rundt. Her illustrer hun hvordan skrivepapiret deres er, og hvordan man skriver blindeskrift.

Ungene må faktisk lære seg å skrive speilvendt, slik at når de snur arket, så blir det riktig når det bruker fingerene for å lese etterpå. De speilvender bokstav for bokstav, og skriver fra høyre til venstre, mens de leser fra venstre til høyre... Det skal ikke være enkelt.. Jeg er kjempeimponert over ungene.

Mange av ungene som er der, får ikke se den nermeste familien sin annet en i sommerferien, fordi de bor så langt unna at de ikke rekker og besøke det på de tre ukene de har til ferie rundt jul og påske.

Men noe vil jeg gjøre, for de barna var helt utrolige. På ettermiddagen bor de på internat, men det er vanligvis ikke noen aktiviteter som ar lagt opp til dem på ettermiddagene, med untak av at de går i kirka på søndag.

Bilde til høyre: Elever i siste året på grunnskolen. De har skrivemaskiner som det kan strive blindeskrift på, men de maskinene er kunn forbeholdt sisteårselevene.

I dag så var vi jentene + ettåringen Maren på markede, det var min første tur på det store markede... Det de ikke har der, tror jeg ikke er å få tak i på madagaskar. Og nå når jeg kunne snakke (bitte bitte litt) med selgerne, ble det hele plutselig veldig morro. Vi var på stoffmarkede for å se etter stoff til kjoler, og det var bod etter bod etter bod som solgte stoff. Helt utrolig...

På tilbaketuren prøvde vi pospos, som er den lokale taxien. Heldigvis kan man si, for rett etter at vi kom tilbake bøtta det ned i god Madagaskarstil.

Helene klar til dyst i regnværet!

Ellers så har noen av de betente myggstikkene forsvunnet (så å si) å noen nye har kommet. En skade her og en skade der (er madagaskargjengen sitt svar på KRIK klassen på Nordfjord FHS i fjor ;p ), men har det veldig bra.

Er kjempeglad i alle dere der hjemme og rundtomkring =)

De første dagene

2009-10-19T07:40:00.001-07:00

Jeg landet på gassissk jord for to uker siden, fersk og full av forventninger, med en haug av sommerfugler i magen. Første som slo meg var at det ikke var så varmt som jeg hadde fryktet. Det var direkte behagelig temperatur. Reiste fra et grått, overskya og hustrig vær hjemme i Norge, og kom til en fin sommertemperatur (vertfall i norsk målestokk). Mer refleksjon var det ikke plass til i hode mitt, etter en så lang reise.

Reiser i lag med 7 andre studenter fra Hald Internasjonale Senter. Vi er fire på Green Network; meg, Helene, Olve og Petter. På Conect er det Maria, Merethe, Kjell og Kjetil. For en hærlig gjeng! Vi skal ha ca en måned språkkurs sammen i Antsirabe (en liten by sør for hovedstaden Antananarivo) der vi skal (prøve å) lære gassissk.

Jeg fikk kansje ikke en så god start, da jeg starta oppholdet med å sove uten myggnetting i tre døgn. Leggene mine var fulle av stikk de neste dagene. En trøst var kansje at jeg hadde fungert som en buffer for resten, for de hadde ikke fått ett eneste ett. I norge fikk vi vite at vi IKKE måtte klø på leggene, men det kan jeg fortelle alle bedre-vitere der ute at er lettere sagt enn gjort! Jeg klarte ikke å la være på natten (klødde i søvne), og fikk da som forventa betenelse i nesten samtlige stikk... Men Helene og Manga (ei veldig trivelig gassissk dame, som jobba på NMS senteret i Tana (forkortelse for Antananarivo)) hjalp meg. Bilde til venstre: Helene som sstarter på jobben med myggstikka. Under: Det snart ferdige ressultatet

Jeg skal innrømme at jeg ikke er noe bymennesket. Etter noen dager på NMS-senteret i Tana var jeg kjempesliten av bylivet. Kvidde meg fakisk litt til å gå ut på gata. Det er folk OVERALT. Og så er det jo tiggerne da. For ei som syntes Trondheim nesten er i største laget, og som ikke er vant til tiggere som er så unge (det er over to år siden første (og eneste) gangen jeg møtte på barn som er tiggere, på en skoletur til Tanzania med Øya.v.g.s.), var det ganske tøft.
Jeg slapp jo det største "førstegangs-sjokket", men selv nå, etter å ha vært her i to uker, synes jeg det er litt vanskelig å gå ut i byen pga. tiggerne. Jeg går ikke ut bare for å se på byen, men må ha en god grunn til å gå. Men da må det og sies at jeg ikke har stengt meg inne her på området til den (tidligere) norske skolen. Har opplevd så mye flott så langt her på Madagaskar.

Bildet til høyre: Kjetil i ei av gatene i Tana

Jeg var en uke på ungdomssenteret i SubNam, like utom Tana. Der stortrivdes jeg! Det var rett og slett toppers! (Fikk bare noen få myggstikk som nesten ikke klødde. Kan man få det bedre?) Vi hadde godt selskap i Daniel, som hadde vært leder for KRIK og engelsklubben ++, men i år var han der bare en kort stund, for å være med oss denne uka. Sammen med Elizoha (håper jeg staver det riktig) som var lederen i år, lærte de oss om skikk og bruk på Madagaskar. Innføring i hvordan handle og ta bussen (buss systemet på madagaskar er noe for seg selv...Bør prøves! Om ikke alt for ofte...) var noe av den praktiske opplæringen vi fikk. Senteret er kjempeflott, om folkene som bor rundt er bare helt utrolig koselige. Det var en sann glede å gå på det lokale markede, for folk var så snille og koselige, og de prøvde så godt de kunne og hjelpe oss, selv om vi ikke forsto et ord av det de sa. Blir resten av året som den uka, så har jeg et veldig veldig bra år foran meg! Folk her på øya er veldig vennlige (værtfall på landet! Lenge leve landet!)

Til høyre: Naboen sine gjess som trivdes godt på senteret.

Til venstre: Det lille huset hvor vi fra Green Network sov.

Green Network og Daniel :) Fra venstre: Olve, Petter, Daniel, Helene, meg.

Vi var på sightseeing, og var på Queen palace og så på den vakre utsikten.

Avsluttningsmiddag på ungdomssenteret i SubNam. Det var dagvakta m. kone, Pastoren m. kone og datter, Elizoha, gjengen fra Hald og Daniel. Velig koselig. Elizoha laget gassissk tradisjonsrik mat, kjempegodt! Kommer til å savne denne gjengen.

Været er et kapittel for seg selv, stort sett veldig bra, men når det regner.. Har vel ca 10 sekunder på å komme deg under tak, før du er bløt helt inn til skinnet. Nå for noen dager siden, lynte det noe helt sinnsykt... Og tordna.. Det rista faktisk i vinduet pga. trykket var så høyt av trodenskrallet... Kunna like gjerne vært et jetfly som tok av fra nabohuset.. Tordene tar ofte med seg regn... I bøttevis.. Jaja, har ikke blitt lei av det ennå. kjenner bare en barnsli glede av alt det voldsome været.

Så jeg håper på et flott opphold her på Madagaskar, med mange fine solnedganger.